Uventete plopp-ups

Noen ganger dukker det brått og uventet opp et minne eller en tanke som gjør meg trist. Det kan være noe noen sier som får meg til å tenke på noe mamma og jeg har opplevd sammen. Eller det kan være at jeg er et sted som minner meg om en opplevelse, eller et sted der jeg har vært med mamma som helt uventet får meg til å minnes noe.

Sånn var det i dag. Jeg var på Alna senteret i Oslo, et sted der man finner både Maxbo, Skeidar, Sportsbutikker, andre interiørbutikker og alt annet kjekt å ha butikker. Jeg skulle en tur innom XXL for å kjøpe noe til samboeren min. Men da, i rulleveien opp til andre etasje mot butikken, tenkte jeg på den siste gangen jeg var akkurat der med mamma. Vi hadde tuslet litt rundt og jeg skulle ha diverse i sportsbutikken. Hadde vel funnet det jeg skulle og var på vei til kassen da mamma sa hun måtte på toalettet. Dette var før hun kom på sykehjem og toalettene var ikke langt unna. Men mamma ville ikke, turde ikke gå alene mens jeg betale varene i kassen. Og ikke kunne hun vente heller. Kanskje hadde hun glemt at hun måtte på toalettet og nå bare måtte hun med en gang. Så jeg la fra meg varene og fulgte henne dit. Hun gjorde seg ferdig og vi gikk tilbake og betalte varene. Ingen ting galt skjedd. Men i dag da jeg var på samme sted var det akkurat som om jeg kjente alle følelsene mamma må ha hatt der og da.

Der står denne voksne, kloke kvinnen i en butikk. Så kjenner hun at hun må på toalettet, og hun må nå. Men hun greier ikke, tørr ikke, våger ikke å gjøre sitt fornødne alene. Kanskje var hun redd for å ikke finne frem. Kanskje var hun redd for å ikke finne meg igjen. I tillegg redd for at det skulle gå galt og at hun ikke skulle rekke det. Jeg vet ikke. Og det gikk jo fint uten noe stress eller uhell. Men jeg ble så trist av å tenke på det. På å tenke på hva hun må ha følt. Som om jeg følte panikken til mamma.

Sånn kan det være med andre ting også. Plutselig kan jeg tenke på hvordan kan det ha vært å være mamma mens hun enda bodde hjemme. Hvor redd hun må ha vært. Hvordan det må ha vært å leve med det, med tanken på at hjernen går i stykker gradvis, at man vil forandres til noen en ikke er, kjenne at man mister kontrollen over alt.