Kjære mamma
Kjære snille, omsorgsfulle og oppmerksomme mamma’n vår
Så kom dagen, dagen da både kroppen og hodet ditt hadde fått nok. Nok av den stadige svekkelsen og ødeleggelsen av hjernen din, av deg.
Og i dag er det tid for å ta et siste farvel.
Det har vært noen tøffe år for oss alle, og spesielt har den siste tiden vært utfordrende. Det har vært vondt å se deg så syk og samtidig ikke kunne vite hva du tenker og føler de siste par årene. Ofte har jeg lurt på hvordan det har vært å være deg. Å vite at hjernen brytes ned og etter hvert kanskje forstå hva vi sier, men ikke kunne kommunisere med oss tilbake. Det har vært tøffe år for oss alle, men ingen av oss kan sette oss inn i hvordan det har vært å være deg.
Vi har tatt farvel så mange ganger, mistet deg litt etter litt. Men når vi tenker tilbake nå, så skal vi ta vare på de gode minnene om slik du egentlig var.
Du har vært en helt utrolig omsorgsfull mamma. Alt du gjorde dreide seg om at vi tre barna skulle ha det best mulig på alle mulige måter. Og vi har ikke manglet noen ting, hverken av materielle goder, opplevelser eller kjærlighet og oppmerksomhet.
Etter at jeg ble voksen har jeg hatt problemer med å forstå hvordan du fikk til alt. Hvordan du greide å holde på hus og hjem, jobbe fulltid, ta etterutdanning, treffe venninner og være en god venninne, samtidig som vi tre alltid har følt oss sett og hørt.
Du har alltid hatt tid til oss. Tid og tålmodighet. Selv når jeg som minstemann kom for 20. gang og fortalte den samme dårlige svenskevitsen som Lena og Otto hadde fortalt så mange ganger før, så lo du. Du har hatt tid når vi kom hjem og fortalte om noe hyggelig, eller når vi var lei oss. Du har vært en god diskusjonspartner når skole og utdanning skulle velges. Og du har gledet deg med oss i alt vi har gjort.
Jeg synes du har vært så tøff. Du har gjort mye du egentlig ikke tørr. Ikke alle som våger å flytte utenlands med små barn til Tyskland og Nigeria, påta seg ulike verv i flere foreninger, pakke bilen med 3 barn og reise på bilferie til Tyskland, la barna få tidlig ansvar og medbestemmelsesrett, reise på ferieturer til ulike kroker av verden, eller la minste jenta reise til Tyskland eller USA alene som tenåring, dog på besøk hos kjente. Du ordet opp enten det var på hjemmebane eller på jobb. Ingen tvil om hvem som var sjefen hjemme, vi hadde stor respekt for deg. På jobb har det gått på tysk, norsk og engelsk om hverandre, og du trivdes best med 20 baller i luften samtidig.
Jeg har den gamle gjesteboken din som har fulgt med fra Tyskland og Nigeria og videre gjennom oppveksten min. Det er også den vi har lagt frem som kondolanseprotokoll her i dag. Den er fylt med gode minner. Det ble litt til og fra de siste årene, men i september 2001 har du skrevet et resymé av de siste par årenes hendelser, og du skrev bla. om hvor glad du var av at Lena hadde fått en liten prinsesse. Du var så utrolig stolt da Christine ble født, og like stolt da Brage kom til verden. Du fikk møtt Vilde, men om du forstod, det vet vi ikke. Vi skal dele historiene om deg med Christine, Brage og Vilde slik at de på den måten kan få bli kjent med deg og den du var.
Jeg kunne ønske du hadde fått muligheten til å bli kjent med Jan Helge. At du hadde fortalt han alle historiene om meg som jeg vet du ville ha delt. Men jeg tror at du ihvertfall forstod at jeg for 3 år siden møtte en som betydde mye for meg. Jeg husker veldig godt den ene gangen du sa navnet hans.
”Du og jeg, vi fikser alt”, sa du. Vi fleipet om at vi kunne starte flyttebyrå når vi sto og strevde med en stor sofa, eller at vi skulle bli malere mens vi malte på skap og karmer. Det gjaldt også om vi hadde dårlige dager. Sammen ville vi fikse det. Vi fikset dette på et vis også, mamma. Vi kunne ikke gjøre noe annet enn å ta en dag av gangen og glede oss over de gode øyeblikkene i sammen. Nå skal vi som står igjen fikse dette også, og du skal få hvile.
Det er så mye jeg kunne ha sagt. Jeg trøster meg med at vi snakket sammen om alt. Jeg fortalte deg hemmelighetene mine helt til det siste. Da Jan Helge og jeg overrasket alle med å gifte oss nå i mai, så visste du det allerede. Vi delte gleder og sorger, og det var mest gleder. Hver gang jeg gikk fra deg sa jeg ”Jeg er glad i deg, og jeg kommer snart tilbake”. Jeg er fortsatt glad i deg, og jeg er glad for at Lena, Otto og jeg var sammen med deg da du pustet ut for siste gang.
Jeg vil takke alle som har stilt opp rundt oss: To fine onkler, vår gode storfamilie, gode venner, kjærester, svigerfamilier og kollegaer som bryr seg veldig om oss, og om deg.
Da vi ryddet ut av huset i Høgdaveien kom jeg over et dikt som du hadde klippet ut fra en avis. Jeg vet ikke fra hvilken avis eller fra når, men jeg tenker at det var en mening med at jeg skulle finne utklippet, og at dette er dine siste ord til oss:
Den dagen jag går
för att ej vända åter.
Jag vill att ni minns mej
precis som jag var.
Det blir bara värre
mina käre om ni gråter.
För inget kan ändra
det öde vi har.
Den dagen ni står här och
kanskje mej saknar
jag vill at ni lever och
livslusten har.
Mina älskade kära,
jag vill at ni vaknar
och lever de dagar,
den tid ni har kvar.
Kjære mamma. Du har fått slippe nå. Det var ikke slik det skulle bli. Det var ikke slik du ville leve og bli husket. Vi tar med oss de gode minnene om en kjærlig, omsorgsfull og klok mamma, og lar de andre minnene gli bort. Vi tar med oss så mange gode opplevelser og mye latter. Takk for den du var. Takk for alt du lærte oss. Takk for at vi fikk lov til å dele så mye med deg. Hvil i fred, mamma....
Mine minneord til mamma i bisettelsen fredag 2. juli 2010.